Kosedyr blir ofte sett på som noe for barn - en barnslig hobby som vi til slutt bør gi opp, som fantasivenner og Capri-Sun. Hvis hobbyen fortsetter utover ungdomsårene, kan det være pinlig. «Vær så snill, ingen kommer til å psykoanalysere meg for å gå til sengs med en kanin hver kveld i en alder av 30 år,» spøkte skuespiller Margot Robbie på «The Late Late Show With James Corden».
Dette er imidlertid ikke uvanlig: undersøkelser har funnet at rundt 40 % av amerikanske voksne sover med et kosedyr. Og de siste årene har kosedyr blitt mer populære blant voksne.
Erica Kanesaka, en professor ved Emory University som studerer søt kultur, fortalte meg i en e-post at det ikke bare er et spørsmål om å beholde barndomsminner inn i voksen alder av sentimentale grunner – voksne kjøper også kosedyr til seg selv bare fordi de liker dem.
Kidult-markedet (definert av ett markedsundersøkelsesfirma som alle over 12 år) sies å generere rundt 9 milliarder i leketøyssalg årlig. Blant de mest populære moderne plysjleketøymerkene er Squishmallows og Jellycat, som spesialiserer seg på utradisjonelle kosedyr som kål og regnbuestrutser.
Generasjon Z har vært i forkant av å omfavne plysjleker: 65 % av Squishmallows-kjøperne er mellom 18 og 24 år. [2] Richard Gottlieb, en konsulent for leketøysindustrien, sa til NPR at «det gikk fra å være vanskelig ... til hva det er i dag, med Gen Z og millennials som leker med dem med stolthet.»
Selvfølgelig synes mange fortsatt det er rart eller barnslig for voksne å samle på kosedyr. Da TikTok-stjernen Charli D'Amelio la ut et bilde av seg selv mens hun slappet av med en liten gruppe fargerike Squishmallows, begynte noen kommentatorer umiddelbart å håne samlingen hennes. D'Amelio var frustrert: «Alle forventer at jeg skal være voksen hele tiden,» skrev hun (hun var 16 på den tiden). Jeg vokser fortsatt opp.»
Selv om netttvisten kan virke ufarlig, peker den på en pågående kulturell forhandling om hvor mye rom voksenlivet kan gi for søthet og lekenhet, og om voksne trenger å «vokse opp».
Som barn var jeg ikke så interessert i kosedyr; Jeg så dem som hjelpeløse, godteriløse piñataer. Men i begynnelsen av 20-årene begynte mange av vennene mine å kjøpe og gi kosedyr til hverandre. En venn spurte meg om Belly eller Lulu ville være et bedre navn for en utstoppet drage. Til 21-årsdagen min ga noen meg en utstoppet kringleleke av Jellycat. Jeg har den ved sengen min, og jeg vet at mange av mine jevnaldrende gjør det samme.
Noen skylder på den økende populariteten til kosedyr på sosiale medier, hvor de er søte, nostalgiske og svært delbare. Kanesaka sier at den globale populariteten til Japans Hello Kitty og Pikachu også spilte en rolle.
Andre klandrer yngre generasjoner for å være for skjøre, som en overskrift i Philadelphia Magazine uttrykte det: «Millennials! Legg fra deg tepper og kosedyr. Voks opp!» [3] Men den vanligste forklaringen ser ut til å være at stresset, ensomheten og usikkerheten fra den tidlige pandemien førte til at voksne oppsøkte komforten til kosedyr. «Jeg tok en utstoppet isbjørn fra barndomsrommet mitt,» skrev Sarah Gannett i The New York Times, «for å avverge angrepet av dårlige nyheter og frykt.»
Forskere som Simon May, en filosof ved King's College London, er imidlertid ikke sikre på at gjenoppblomstringen av voksne kosedyr er helt relatert til pandemien. May fortalte meg at stress og usikkerhet var en del av menneskelivet lenge før 2020. For ham og andre forskere som studerer søte dyr, er denne gjenoppblomstringen en del av et større skifte som har pågått i århundrer: grensen mellom barndom og voksen alder forsvinner.
Barndommen er ikke alltid verdt å huske. Det er en periode i livet full av usikkerhet: mange barn lever ikke til voksen alder, og dør av sykdommer som nå kan forebygges. Noen barn jobbet i fabrikker og kullgruver fra en tidlig alder.
"For å ta et eksempel som er utenkelig nå," skrev Joshua Paul Dale, professor i søte kulturstudier ved Tokyos Chuo University, i Irresistible: How Cuteness Wired Our Brains and Conquered the World, "det var ikke bare vanlig, men akseptabelt for barn å drikke seg fulle på puber frem til begynnelsen av 20-tallet."
Dale hevder at begrepet «barndom» i stor grad ble dannet under opplysningstiden. Før den tid ble barn stort sett sett på som små voksne – til og med mange middelalderske malerier av babyer så ut som tøffe miniatyrversjoner av voksne, med vikende hårfester og det hele. Filosofen John Lockes «Tabula rasa» bidro til å omformulere barn som blanke tavler med potensial i stedet for halvferdige voksne.
På 20-tallet, ofte kalt "Barnets århundre", var beskyttelse for barn som et formativt stadium i livet godt etablert. May kalte til og med verdiene som dukket opp på den tiden «barnetilbedelse». I 1918 hadde alle stater i USA vedtatt lover som krevde at barn gikk på skole. I 1938 satte USA strenge grenser for barnearbeid. I 1959 tok FNs erklæring om barnets rettigheter til orde for «spesiell beskyttelse og omsorg» for barn. Foreldre kunne også forvente at barna deres skulle leve lenger: 46 % av barna født i 1800 overlevde ikke til fylte 5 år, men innen 1900 var tallet nesten halvert. I The Power of Cute skriver May at barndommen har blitt «det nye hellige stedet».
Likevel fortalte Dale meg at de siste årene, mens barndommen fortsatt er æret og beskyttet, har voksenlivet ofte vært forbundet med vanskeligheter i stedet for frihet. En fersk studie fant at voksne i alderen 18 til 30 har de mest negative synene på voksenlivet,[4] kanskje fordi forsinkelsen av tradisjonelle «voksne» milepæler, som ekteskap og fødsel, har ført til et gap mellom forventninger og virkelighet. Dale tilskriver også pessimismen om voksenlivet til faktorer som gig-økonomien og jobbusikkerhet: «Det blir vanskeligere og vanskeligere å være voksen i disse dager.»
Som et resultat ser det ut til at grensen mellom barndom og voksen alder har blitt uklar de siste årene. «Ser vi på den ene siden barn som oppfører seg mer og mer som voksne?» May skriver. I stor grad på grunn av sosiale medier blir barn ofte utsatt for voksne skapere som deler voksnes bekymringer, noe som fører til fenomener som "Sephora tweens" som bruker anti-aldring hudpleieprodukter. «På den annen side,» fortsetter May, «blir voksne stadig mer overbevist om at barndommen er en avgjørende faktor i hele ens liv.»
Så barn i barndommen blir voksne, og voksne blir barn.
For May ser barndommen ut til å ha blitt et speil som mange voksne undersøker sitt eget følelsesliv gjennom. «I hver av oss er det et ungt, lidende barn,» skrev zen-mesteren Thích Nhất Hạnh, og dette konseptet med det «indre barnet», først popularisert av psykologen Carl Jung, har blitt et populært velværekonsept.
Konseptet er noen ganger søtt og noen ganger på grensen til absurd: Vi ser ofte innlegg som «Å samle dukker helbredet mitt indre barn» og «Jeg tok et karibisk cruise for å helbrede mitt indre barn». På TikTok har en 2022-trend brukere som legger ut barndomsbilder med bildetekster som: "Når jeg er slem mot meg selv, husker jeg at jeg ikke var slem mot dem heller."
I mellomtiden er det emosjonelle klimakset i Jennifer Lopez' nye film, This Is Me... Nå er scenen der den voksne Lopez bøyer seg for å klemme sitt yngre jeg og fortelle henne: "Jeg elsker deg ... Jeg er lei meg.» Hvis barndommen er «det nye hellige stedet», som May uttrykker det, kan denne vektleggingen av det «indre barnet» være en måte for voksne å insistere på at de også er hellige – at det indre barnet fortjener å bli behandlet ømt, helt ned til kosedyrene.
Å vende seg til søthet kan være en måte å avvise den rigide, altfor alvorlige naturen til voksenlivet, og erkjenne at både barndom og voksen alder er i stadig endring. "Å omfavne søthet kan også være en måte å utfordre tradisjonelle voksenroller som har blitt anakronistiske, utdaterte og skadelige," skriver Kanesaka. Å være voksen betyr mer enn bare å nippe til whisky og betale skatt. "I stedet for å akseptere ideen om at voksen og makt bare kommer i én form (at vi må være sterke og mandige), kan kosedyr være en måte å omfavne en mykere, mildere versjon av voksenlivet."
Det er sant at det å samle kosedyr ikke er alles kopp te, men det finnes andre måter å ha øyeblikk med lek og undring på i voksenlivet, som fugletitting og å bli med i en Dungeons & Dragons-liga.
May mener at de skiftende grensene mellom barndom og voksen alder er en naturlig del av utviklingen av menneskesinnet. Grenser vil brytes ned, spesielt binære motsetninger: «Der vi ser dette tydeligst akkurat nå er med kjønn.» Selv om lovlige aldersgrenser kan forbli, kan barndom og voksen alder en dag bli sett på som punkter på et kontinuum i stedet for distinkte livsstadier. Til syvende og sist vil «den nye måten å være voksen på være en som inkorporerer disse barnlige elementene», sier Dale. Gjenoppblomstringen av kosedyr for voksne kan bare være en forløper til noe som kommer: Kanskje vi en dag alle vil være voksne som fortsatt har et barnlig hjerte.
EN