Dei snakkar om stoff som om det er noko for born, ein barnasentrumsferdighet som du burde droppa, som for eksempel imaginære vener og Capri-Sun. Dersom hobbyen held fram etter tenåringen, kan det vere pinlig. "Ver så snill, ingen skal psykoanalysere meg for å ha gått til bed med ein kanin kvar kveld i 30 år", spøkte skodespelaren Margot Robbie på "The Late Late Show With James Corden".
Imidlertid er dette ikke uvanlig: undersøkelser har vist at omtrent 40% av voksne amerikanere sover med et pustedyr. Og de siste årene har pustedyr blitt mer populære blant voksne.
Erica Kanesaka, en professor ved Emory Universitet som studerer kulturoppfatninger om søthet, sa til meg i en e-post at det ikke bare handler om å beholde barnehusets minnesmerker av sentimentale grunner – voksne kjøper også pustedyr for seg selv fordi de liker dem.
Barnemarkedet for voksne (definert av et markedssøk firma som alle over 12) sies å generere omtrent 9 milliarder i lekevareutsal hvert år. Blant de mest populære moderne plyslekevaremerkene er Squishmallows og Jellycat, som spesialiserer seg på ikke-tradisjonelle pustekjeksfigurer som kål og regnbuestrutsar. 
Generasjon Z har vært i fronten for å akseptere plysleker: 65% av Squishmallows-kjøpere er mellom 18 og 24 år.[2] Richard Gottlieb, en konsulent innen lekevarer, sa til NPR at «det gikk fra å være uklart… til hva det er i dag, med at generasjon Z og millennials spiller med dem med stolthet.»
Selvfølgelig finner mange mennesker det underlig eller barnslig at voksne samler på pukkekjer. Da TikTok-stjerne Charli D’Amelio postet et bilde av seg selv som leste sammen med en liten gruppe fargerike Squishmallows, begynte noen av kommentatorne umiddelbart å spotte over hennes samling. D’Amelio var frustrert: «Alle forventer at jeg skal oppføre meg som en voksen hele tiden», skrev hun (hun var 16 år da). «Jeg vokser fortsatt opp.»
Selv om den digitale diskusjonen kan synes uskyldig, peker den til en vedvarende kulturell forhandlinger om hvor mye plass voksen liv kan gi til søthet og lek, og om voksne må «vokse opp».
Som barn var jeg ikke så interessert i pustedyr; jeg så dem som hjelpeløse, søtningsløse piñatas. Men da jeg var i mine tidlige 20-år, begynte mange av vennene mine å kjøpe og gi pustedyr til hverandre. En venn spurte meg om Belly eller Lulu ville være en bedre navn for et pustedyr-dragon. For min 21. bursdag fikk jeg en pustedyrpretzel fra Jellycat som gave. Jeg holder den ved senga min, og jeg vet at mange av mine likealderlige gjør det samme.
Noen skylder den voksende populariteten av pustedyr på sosiale medier, hvor de er kute, nostalgiske og veldig delbar. Kanesaka sier at den globale populariteten av Japans Hello Kitty og Pikachu også spilte en rolle.
Andre skylder de yngre generasjonene for å være for svake, som en overskrift i Philadelphia Magazine sa det, «Millennials! Legg ifra eder dyner og pelsdyr. Voksb opp!»[3] Men den vanligste forklaringen synes å være at stressen, ensomheten og usikkerheten tidlig i pandemien førte til at voksne søkte trøst i pelsdyr. «Jeg tok et stoffpolarbjørn fra mitt barnekvart», skrev Sarah Gannett i The New York Times, «for å holde tilbake oversvømmelsen av dårlig nyheter og frykt.»
Likevel er forskere som Simon May, en filosof ved King’s College London, usikre på om oppblussen av voksne pelsdyr fullt ut er relatert til pandemien. May sa meg at stress og usikkerhet har vært en del av menneskelig liv langt før 2020. For ham og andre forskere som studerer kute dyr, er denne oppblussen en del av en større endring som har gått på i århundrer: grensen mellom barndom og voksenliv forsvinner.
Barndommen er ikke alltid verdt å huske. Det er en periode i livet som er full av usikkerhet: mange barn overlever ikke til voksenårene, døende av sykdommer som nå er forebyggelige. Noen barn jobbet i fabrikkene og kullemine fra et tidlig stadium.
«Å ta et eksempel som er umulig å forestille seg i dag,» skrev Joshua Paul Dale, professor i kulturforskning på Chuo Universitet i Tokyo, i boken Irresistible: How Cuteness Wired Our Brains and Conquered the World, «var det ikke bare vanlig, men akseptabelt for barn å bli fullt i pubber fram til tidlig 1900-tall.»
Dale argumenterer at begrepet «barndom» ble i stor grad dannet under opplysningstiden. Før da ble barn ofte sett på som små voksne – selv mange middelalderlige malerier av speder så ut som tuffe, miniatyreversioner av voksne, med tilbakegående hår og alt. Filosofen John Lockes «Tabula rasa» bidro til å reframme barn som blanka plater med potensiale i stedet for halvved voksne.
I det 20. århundre, ofte kalt «Barneåret», var beskyttelser for barn som en avgjørende fase i livet godt etablert. Man kalte til og med verdiene som dukket opp på den tiden «barnehylling». I 1918 hadde hver eneste stat i USA gjennomført lover som kravde at barn måtte gå i skole. I 1938 innførte USA strikte begrensninger av barnejobb. I 1959 uttalte FN-erklæringen om barnets rettigheter seg for «spesiell beskyttelse og omsorg» for barn. Foreldre kunne også forvente at deres barn skulle leve lengre: 46% av barna født i 1800 overlevde ikke til de var 5 år gamle, men i 1900 hadde dette tallet blitt nesten halvert. I boken The Power of Cute skriver May at barnealderen er blitt «den nye hellige plassen».
Likevel fortalte Dale meg at i de siste årene, mens barndom fortsatt holdes i høy ære og beskyttes, har voksendom ofte blitt forbundet med vanskeligheter i stedet for frihet. En nylig studie viste at voksne mellom 18 og 30 år har de mest negative synspunktene på voksendom, [4] kanskje fordi forsinkelsen av tradisjonelle "voksen"-milpaster, som ekteskap og barnetrykk, har ført til en kløft mellom forventninger og virkelighet. Dale tilskriver også pessimismen omkring voksendom faktorer som gig-økonomien og arbeidsusikkerhet: "Det blir stadig vanskeligere å være voksen disse dager."
Som et resultat ser det ut til at grensen mellom barndom og voksenom har blitt mindre tydelig i de siste årene. «Ser vi på den ene siden barn som handler mer og mer som voksne?» skriver May. I stor grad grunnet sosiale medier blir barn ofte utsatt for voksneopprettere som deler voksneangster, noe som fører til fenomener som "Sephora-tweenere" som bruker anti-aldering hudenpleieprodukter. «På den andre siden,» fortsetter May, «har voksne blitt stadig mer overbevist om at barndommen er en avgjørende faktor i hele livet.»
Således blir barn i barndommen voksne, og voksne blir barn.
For May ser det ut til at barndommen har blitt et speil mange voksne bruker til å undersøke sine egne følelsesmessige liv. «I hver av oss finnes det et ungdomlig, lidende barn,» skrev zenmester Thích Nhất Hạnh, og dette begrepet om det «indre barnet,» først populært gjort kjent av psykologen Carl Jung, har blitt et populært velværsbegrep.
Konseptet er noen ganger søtt og noen ganger nærme grensen for absurt: Vi ser ofte innlegg som «Å samle dukker helte min indre barn» og «Jeg tok en kariansk cruises reise for å helle min indre barn.» På TikTok var en trend i 2022 at brukere postet barnebilder med tekster som, «Når jeg er snill mot meg selv, husker jeg at jeg ikke var snill mot dem heller.»
Mellomtiden er den følelsesmessige høydepunktet i Jennifer Lopez' nye film, This Is Me…Now, scenen der den voksne Lopez bøyer seg ned for å klemme sin yngre versjon av seg selv og si henne, «Jeg elsker deg... Jeg beklager.» Hvis barndommen er «den nye heilige stedet», som May sier det, så kan denne fokuset på «det indre barnet» være en måte for voksne til å påstå at de også er heilige – at det indre barnet fortjener å bli behandlet mykt, til og med når det gjelder pelsdyr.
Å rette seg mot sødhets kan være en måte å avvise den stive, for alvorlige natur av voksen voksen adult liv, og anerkjenne at både barndom og voksenhet er i konstant endring. «Å akseptere sødhets kan også være en måte å utfordre tradisjonelle voksne roller som har blitt fordelt, utdaterte og skadelige», skriver Kanesaka. Å være voksen betyr mer enn bare å drikke whisky og betale skatt. «I stedet for å akseptere ideen om at voksenhet og makt kun kommer i én form (at vi må være sterke og mannlige), kan pelsdyr være en måte å omfavne en mildere, mer sanft version av voksenheten».
Det er sant at å samle på pelsdyr ikke er alle sine ting, men det finnes andre måter å ha øyeblikk av lek og under i voksen liv, som fuglesighting og å bli med i en Dungeons & Dragons-lag.
May mener at de forskyvende grensene mellom barndom og voksenapen er en naturlig del av utviklingen av menneskeets sinn. Grenser vil brytes, spesielt binære motsetninger: «Der hvor vi ser dette tydeligst akkurat nå, er med hensyn til kjønn». Selv om juridiske aldersgrenser kanskje forblir, kan barndom og voksenapen en dag ses som punkter på en kontinuum fremfor å være distinkte livsstadier. Til slutt, «den nye måten å være voksen på vil være én som inkluderer disse barnslige elementene», sier Dale. Opplevingen av et nytt oppsving i pukker for voksne kan bare være et forløp på noe som skal komme: Kanskje en dag vil vi alle være voksne som fortsatt har et barnslig hjerte.
EN